En liten plage

Det gjr litt vondt fortelle, det m jeg si. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg orker ikke holde det for meg selv mer. Det er kun de aller nrmeste som vet om det, men jeg nsker ikke at mine venniner skal lure p hvorfor jeg er s innmari mye borte fra skolen, hvorfor jeg nesten alltid er trtt og at jeg ikke orker s mye kontakt.

I fjor sommer, s fikk jeg vite at jeg har syndromet marfan. Ordet svir litt p tungen, jeg klarer ikke helt innse det enda. Marfans syndrom er et ganske sjeldent syndrom som innebrer noen feil med bindevevet, og for meg har dette gtt ut p muskler og ledd. Jeg er mer trtt enn andre, blir veldig fort sliten og jeg klarer ikke ha lik gym som andre. Jeg har som de fleste vet en skjev ryggrad, veldig krummet rygg og andre ting som folk ser p som en egenskap eller noe jeg har vd meg til. Men neida, det at jeg kan bye fingrene til hytt og pine er nok medfdt, og ikke medlrt.

Det bli fortalt at jeg har dette syndromet, har gjort noe med meg psykisk. Ja, jeg er mye mer sliten enn det folk tror. jeg er rlig sier at jeg holder mye inne i meg, jeg klarer ikke f ut ting p riktig mte. Alt blir bare s negativt, som om jeg har gitt opp. Men det har jeg ikke, jeg prver finne det positive i dette, og prver ikke la det hindre meg i noe. Men jeg merker det veldig godt, og skulle s gjerne ha unngtt ha dette som en plage. Jeg er ihvertfall heldig ha en s fantastisk familie og en kjreste som sttter meg igjennom tykt og tynt, og jeg har ogs noen venniner som er der.

Dette er heldigvis ikke s ille s jeg kanskje fr det til hres ut som. Jeg blir fulgt godt opp av leger, og man kan leve ganske s normalt som alle andre ? men man m kun vre litt mer forsiktig med kroppen. Jeg skulle gjerne begynt p hndball, men jeg kan ikke pgr. At jeg ikke kan falle hardt. Men jeg kan fint klare trene, styrke kroppen og det er akuratt det jeg skal. (M bare skaffe meg litt viljestyrke)

Men dette gjr meg ikke annderledes, jeg er som alle andre. Dette kommer aldri til hindre meg i gjre "normale ting". Jeg er s heldig at jeg kan g, jeg kan snakke og jeg kan leve livet p et normalt vis. jeg velger se det fra den lyse siden. Jeg blir mentalt eldre, og jeg blir sterkere av dette - og det gjr meg godt.

Jeg ville ikke p noen mter ha noe oppmerksomhet-innlegg eller noe slikt. Jeg vil bare enkelt og greit fortelle det, f det ut. Slik at ogs mine venniner kan f vite hva det er med meg.kleint.


16 kommentarer

Eli - Komenterer alltid tilbake <3

19.mar.2011 kl.11:21

ikke gi opp!
Det er fint skrive om ting man holder inne, men som man vil skal komme ut :) Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg har faktisk et nrt familiemedlem som har downs syndrom.

- Kristina

thebee

19.mar.2011 kl.11:26

Det hres utrolig kjipt ut, men virker jo som du klarer deg bra uansett da - i alle fall utifra det jeg har sett p bloggen din! Keep up the good work :-D

Marianne Monsen

19.mar.2011 kl.11:52

Huff... det kan ikke vre noe godt vre s mye sliten nei! Er det noe som kan bli bedre med tiden, eller vil du alltid vre s trtt og sliten??

Hper ting blir bedre etterhvert! du er flink som klarer se positivt p det <3

theresekristina

19.mar.2011 kl.11:55

Off, det hyrest flt ut..

Camilla

19.mar.2011 kl.11:55

Du er en sterk person Silje. Du er helt utrolig, du sprer glede rundt andre og man kan nesten ikke merke det p deg at du er sliten og lei.

Silje Serbk Jensen

19.mar.2011 kl.11:58

theresekristina: Nja, ikke veldig, heldigvis. Det vre sliten som er problemet, men gr greit.

linenovasin

19.mar.2011 kl.12:04

jeg syntes du er utrolig tff som virkelig pner deg og forteller oss dette. Du er virkelig sterk som gjr det, hper ting blir bedre ! du fortjener virkelig leve slik som alle andre!

St p og lykke til !

mamsen

19.mar.2011 kl.12:18

hei jenta mi, dette var sterke saker, ikke bare vre ungdom ha "noe" som andre ikke har, men du har s mye fint i deg masse fine viljestyrke ,

en kunstner sjel er du med dine ord og foto,

veldig glad i dag jenta mi, dette klarer du,

husk vi er her for deg.

stor klem fra mamma
Uff :( Keep the faith! <3

Rebecka H. Skilbred

19.mar.2011 kl.12:33

Huff. Dette klarer du! Du har et utrolig fin blogg og er alltid positiv p den. Liker alltid like godt lese den.

St p!

Anne Lene

19.mar.2011 kl.13:21

St p! ''God bedring'' =)

Aashild - ALRFOTO ♥

19.mar.2011 kl.15:18

St p Silje. Jeg beundrer pgangsmotet ditt!

barelinaa.

19.mar.2011 kl.22:23

Utrolig modig og tft innlegg. Leste kommentaren fra moren din over her, viser at du har en utrolig god og stttende familie som er veldig glad i deg. Du har vennene dine, og bloggleserene dine. Lykke til videre, dette klarer du!

marika - mmarika.com

19.mar.2011 kl.23:57

huff :( st p videre!

oda

22.mar.2011 kl.16:05

uff! Vet hvordan du fler deg, har hatt noe det samme i et halvt r, og det sliter bde fysisk og psykisk. Det som fr meg i godt humr er se vennene mine de sjeldne gangene jeg er p skolen. Og hvis du ser stort p det, er det ikke s gale, tenker jeg da. Det er folk som ikke har mat, venner eller familie, som sliter med den kampen hver dag om de kommer til overleve i dag eller ikke. Men forstr deg utrolig godt, det er hardt.

Skriv en ny kommentar

- Reklame og tekst som prver fange folk til g inn p din blogg, blir ikke godkjent.
- Kommentarer som ikke har noe med innlegget gjre, blir ikke godkjent.
- Kommentarer som er sttende blir ikke godkjent.

hits