En liten plage

Det gjør litt vondt å fortelle, det må jeg si. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg orker ikke holde det for meg selv mer. Det er kun de aller nærmeste som vet om det, men jeg ønsker ikke at mine venniner skal lure på hvorfor jeg er så innmari mye borte fra skolen, hvorfor jeg nesten alltid er trøtt og at jeg ikke orker så mye kontakt.

I fjor sommer, så fikk jeg vite at jeg har syndromet marfan. Ordet svir litt på tungen, jeg klarer ikke helt å innse det enda. Marfans syndrom er et ganske sjeldent syndrom som innebærer noen feil med bindevevet, og for meg har dette gått ut på muskler og ledd. Jeg er mer trøtt enn andre, blir veldig fort sliten og jeg klarer ikke ha lik gym som andre. Jeg har som de fleste vet en skjev ryggrad, veldig krummet rygg og andre ting som folk ser på som en «egenskap» eller noe jeg har øvd meg til. Men neida, det at jeg kan bøye fingrene til hytt og pine er nok medfødt, og ikke medlært.

Det å bli fortalt at jeg har dette syndromet, har gjort noe med meg psykisk. Ja, jeg er mye mer sliten enn det folk tror. Å jeg er ærlig å sier at jeg holder mye inne i meg, jeg klarer ikke få ut ting på riktig måte. Alt blir bare så negativt, som om jeg har gitt opp. Men det har jeg ikke, jeg prøver å finne det positive i dette, og prøver å ikke la det hindre meg i noe. Men jeg merker det veldig godt, og skulle så gjerne ha unngått å ha dette som en plage. Jeg er ihvertfall heldig å ha en så fantastisk familie og en kjæreste som støtter meg igjennom tykt og tynt, og jeg har også noen venniner som er der.

Dette er heldigvis ikke så ille så jeg kanskje får det til å høres ut som. Jeg blir fulgt godt opp av leger, og man kan leve ganske så normalt som alle andre ? men man må kun være litt mer forsiktig med kroppen. Jeg skulle gjerne begynt på håndball, men jeg kan ikke pgr. At jeg ikke kan falle hardt. Men jeg kan fint klare å trene, styrke kroppen og det er akuratt det jeg skal. (Må bare skaffe meg litt viljestyrke)

Men dette gjør meg ikke annderledes, jeg er som alle andre. Dette kommer aldri til å hindre meg i gjøre "normale ting". Jeg er så heldig at jeg kan gå, jeg kan snakke og jeg kan leve livet på et normalt vis. Å jeg velger å  se det fra den lyse siden. Jeg blir mentalt eldre, og jeg blir sterkere av dette - og det gjør meg godt.

Jeg ville ikke på noen måter ha noe oppmerksomhet-innlegg eller noe slikt. Jeg vil bare enkelt og greit fortelle det, få det ut. Slik at også mine venniner kan få vite hva det er med meg. kleint.


  • 16 Kommentarer

  • Dato: 19.mar.2011 Klokka: 11:17 Copyright © Serbk@live.com bloglovin

16 kommentarer

Eli - Komenterer alltid tilbake <3

19.mar.2011 kl.11:21

ikke gi opp!
Det er fint å skrive om ting man holder inne, men som man vil skal komme ut :) Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg har faktisk et nært familiemedlem som har downs syndrom.

- Kristina

thebee

19.mar.2011 kl.11:26

Det høres utrolig kjipt ut, men virker jo som du klarer deg bra uansett da - i alle fall utifra det jeg har sett på bloggen din! Keep up the good work :-D

Marianne Monsen

19.mar.2011 kl.11:52

Huff... det kan ikke være noe godt å være så mye sliten nei! Er det noe som kan bli bedre med tiden, eller vil du alltid være så trøtt og sliten??

Håper ting blir bedre etterhvert! du er flink som klarer å se positivt på det <3

theresekristina

19.mar.2011 kl.11:55

Off, det høyrest fælt ut..

Camilla

19.mar.2011 kl.11:55

Du er en sterk person Silje. Du er helt utrolig, du sprer glede rundt andre og man kan nesten ikke merke det på deg at du er sliten og lei.

Silje Serbk Jensen

19.mar.2011 kl.11:58

theresekristina: Nja, ikke veldig, heldigvis. Det å være sliten som er problemet, men går greit.

linenovasin

19.mar.2011 kl.12:04

jeg syntes du er utrolig tøff som virkelig åpner deg og forteller oss dette. Du er virkelig sterk som gjør det, håper ting blir bedre ! du fortjener virkelig å leve slik som alle andre!

Stå på og lykke til !

mamsen

19.mar.2011 kl.12:18

hei jenta mi, dette var sterke saker, ikke bare å være ungdom å ha "noe" som andre ikke har, men du har så mye fint i deg å masse fine viljestyrke ,

en kunstner sjel er du med dine ord og foto,

veldig glad i dag jenta mi, dette klarer du,

å husk vi er her for deg.

stor klem fra mamma
Uff :( Keep the faith! <3

Rebecka H. Skilbred

19.mar.2011 kl.12:33

Huff. Dette klarer du! Du har et utrolig fin blogg og er alltid positiv på den. Liker alltid like godt å lese den.

Stå på!

Anne Lene

19.mar.2011 kl.13:21

Stå på! ''God bedring'' =)

Aashild - ALRFOTO ♥

19.mar.2011 kl.15:18

Stå på Silje. Jeg beundrer pågangsmotet ditt!

barelinaa.

19.mar.2011 kl.22:23

Utrolig modig og tøft innlegg. Leste kommentaren fra moren din over her, viser at du har en utrolig god og støttende familie som er veldig glad i deg. Du har vennene dine, og bloggleserene dine. Lykke til videre, dette klarer du!

marika - mmarika.com

19.mar.2011 kl.23:57

huff :( stå på videre!

oda

22.mar.2011 kl.16:05

uff! Vet hvordan du føler deg, har hatt noe det samme i et halvt år, og det sliter både fysisk og psykisk. Det som får meg i godt humør er å se vennene mine de sjeldne gangene jeg er på skolen. Og hvis du ser stort på det, er det ikke så gale, tenker jeg da. Det er folk som ikke har mat, venner eller familie, som sliter med den kampen hver dag om de kommer til å overleve i dag eller ikke. Men forstår deg utrolig godt, det er hardt.

Skriv en ny kommentar

- Reklame og tekst som prøver å fange folk til å gå inn på din blogg, blir ikke godkjent.
- Kommentarer som ikke har noe med innlegget å gjøre, blir ikke godkjent.
- Kommentarer som er støtende blir ikke godkjent.

hits